Siden sist har vi hatt mye regn og dere hjemme mye sol. Sånn er det - likt fordelt - i alle fall foreløpig
Kanallivet var såpass behagelig at vi bestemte oss for enda en kanal – Crinankanalen. Den er 9 n.m og her må vi være våre egne slusevoktere på de fleste slusene. Vi slipper et urolig havstykke ved å passere gjennom denne kanalen. Men etter siste sluse i Caledoniakanalen dro vi til byen Oban. Der var vi ei helg. Vi besøkte bl.a Oban Wiskeydestilleri hvor vi lærte at det å lage wiskey er en omstendelig prosess. Mange små plasser har sine egne destilleri og sine egne merker. Bl.a merket Oban og Ben nevis. Sistnevnte er oppkalt etter Skottlands høyeste fjelltopp (ca 1300 m).
Etter å ha proviantert i Oban la vi trøstig i vei over mot Crinan. Etter en småruskete tur kom vi fram og holdt på å tørne rett i første uåpnede sluse før John Tore skjønte at noe var fryktelig galt. Båten lystret ikke ordre og nektet å reversere. Han fikk svingt unna og etter noe handlingslammelse og panikkopptreden blant resten av oss ga skipperen ordre om å gjøre klar for ankerslipp. Det var heldigvis ganske grunt der. John Tore for som en jojo mellom motor og dekk og fant heldigvis feilen fort. Det var lekkasje på hydralikkpumpa og heldigvis hører hydralikkolje med blant de 1000 tingene som skal være med i en båt. Vi slapp å slippe anker også, men det var rimelig nervepirrende en stund – også på grunn av et skjær like ved. (Vi var faktisk heldige som ikke støtte pa det skjæret!!).
Så ropte vi opp slusevokteren på radioen, men fikk intet svar. Etter hvert ble slusa åpnet allikevel og vi fikk komme inn. Å hvilken god følelse og hvilken vakker havn!! Vel inne fikk vi vite at slusevokter hadde hørt oss, men vi hørte ikke dem. Men nå fungerer alt igjen – og det er faktisk det eneste uhellet vi har hatt så langt (bank i bordet)- Så ble det regn, regn og regn ...
Vi brukte 3 dager gjennom Crinan. Dette er en veldig smal kanal og det var bare så vidt plass til vår båt. (Se bildet) Vi kunne stå på dekk å plukke blomster fra kanalbredden. Men vakkert var det.
Slusevokterne var stort sett et svært hyggelig folkeslag - De så ut som de alle var i slekt. Men en eldre kar var tydelig lei hele jobben og alle dumme spørsmål fra like dumme turister. Han hadde hengt opp en plakat der han hadde skrevet opp alle spørsmål han får og svar. For eksempel:
Is this your house? Answer: No. It isn`t. Andreas mente da at vi kunne gjøre det samme. For eksempel:
Is this a piratship? Answer: no, it isn't. Have you bild it yourself? Yes, I have osv. Andreas er egentlig glad i å prate med folk så det ble ingenting av.
En annen sur gammel kaill som bare ville ha båten som han var betalt for å guide igjennom slusene ville absolutt være først, først prøvde han på en snikmanøver, og kom forbi oss, folk på land klaget over denne kaillen som bare fortsatte å være frekk og lurte på om det var våre sluser.
Gert og Andreas ble etter hvert drevne i å åpne og lukke sluser og var på slutten med på å hjelpe andre båter gjennom.
Turen gikk så til en by på vestsiden av Kintyre - Campbeltown. Dette var en virkelig fin dag på sjøen. Vi seilte i frisk bris med jager, fokke og mesan oppe. I Campbeltown var vi en ettermiddag og ei natt. Vi gikk bl.a på restaurant for å feire Gerts bursdag. Her lå også kontoret til det britiske svar på Redningsselskapet.
Så gikk turen videre til Ardglass helt sør i Nord-Irland. Blankstillesjø og disig vær. Vi gikk for motor hele dagen og kom sent in til havn. La oss utenpå noe skitne fiskebåter (det er en helt annen standard på fiskebåter i Norge – tror verken Aud eller Jorunn ville satt sin fot i disse båtene vi lå ved – verken i Oban eller Ardglass). I havna møtte en flokk seler oss. John Tore trodde den første var ei blåse. Trygve lå og sov så han gikk glipp av denne opplevelsen og morgenen etter var selene dvaske og nesten urørlige, så Trygve ville heller se etter hai. I steden for hai ble det lørdagsgodt fra Sparbutikken på land. Disse butikkene finnes overalt på vår ferd, men de har stort sett et preg av norsk storkiosk. Mye kjøttdeig og kylling.
Stille sjø og mye motvind igjen så motoren ble brukt hele dagen og vi bestemte for å dra like til Dublin. Det eneste spennende som skjedde på denne turen var at vi oppdaget en blindpassasjer, av merket due. Den brukte tydeligvis vår båt til rekreasjon mellom flyveetappene. Vi prøvde å lokke den med mat, men duer spiser kanskje ikke mens de reiser? Etter 11 timer gikk vi inn i Dublins lange og godt merkete havn. Det var mørkt og vi fant fort en ledig kai ved e hyggelig marina. En flokk unger kom springende for å se på piratskipet. Vi ble veldig godt mottatt av en rødhåret ung mann som viste seg å være manager for marinaen og båtklubben. Alt var vel inntil vi fikk høre prisen. 3,5 euro pr meter båt pr døgn . dvs ca 350 kr pr natt! Vi dro etter en dag og ligger nå lenger oppe i byen helt gratis. (I alle fall har ingen vært her å krevd penger). Dagene i Dublin skal vi bruke til å slappe av, sitte på kafe, drikke vin og skrive reisebrev og tenke på dere.
Hele manskapet har det veldig bra, selv Andreas som er blakk og venter på studielån. Trygve venter på tante Ingjerd. Han lekeringer til Ingjerd hver dag for å forsikre seg om at hun kommer på i Spania. Til alle dere som har spesiell omsorg for Ada, så kan hun berolige dere med at hun slapper av og at ryggmusklene har kommet seg. Arbeidsfordelinga fungerer bra og vi har jevnlige funkemøter hvor ting blir tatt opp på en saklig måte så vi slipper foreldre/barn-relasjonene. Trygve har en god utvikling på alle områder. Han finner på leker selv. Vi har lite leker med (med vilje). For tiden er det mye rollespill og drama (Eventyr og egenproduserte). Men klatring er fremdeles yndlingssporten (se bildet) og han er et yndet fotoobjekt for andre turister som vandrer forbi. John Tore, Ada og Trygve gikk tur en dag til en vakker bro (som i Brødrene Løvehjerte). Der under var trollet og vi lekte Bukkene Bruse. Den største måtte gå først og den minste ville ikke gå uten å holde i handa på begge de to andre. Trollet var heldigvis ikke hjemme (Det er tryggere å leke bukkene Bruse med bommen på masta som bru)
Vi har nå ca 160 nautiske igjen før Kinsale som er vårt siste sted før Biscaya. Kinsale ligger ved byen Cork på sørspissen i Irland. Neste brev kommer fra enten Spania eller portugal, men vi sender sms-er til bloggen underveis. (Wiskyen er ikke drukket opp, Helge).
Takk for alle kommentarer på bloggen. Vi håper dere fortsetter med det. Vi greier ikke å svare så ofte, men vi prøver når vi er i nærheten av internett.
Trygve i masta
Dublin