En eventyrreise til Granada [niende brev]

Jeg har vandret rundt i den gamle kongebyen Alhambra i 6 timer og kroppen kjennes ut som den har vandret opp og ned Sandhornet i Nordland en varm sommerdag. Jeg dumper ned på en utecafe på Plaza Nueva. Jeg er sliten, men opprømt, og bestiller en tapasrett og et glass vino tinto – og enda et glass - før jeg rusler videre i denne, for meg, vakre byen Granada.

Jeg kjøper billett til The Cathedral, rusler rundt og ser. Jeg setter meg ned og skuer og kjenner at jeg savner moren min og at dette burde hun ha sett. Både dette og den gamle kongebyen og El Albaicin, den veldig gamle mauriske bydelen. Så tenker jeg på mormoren min (ei tøff dame fra Ørlandet født i 1880 og med en sterk gudstro) som en gang jeg som 10-åring ønsket å sitte oppe på galleriet under gudstjenesten, så strengt på meg og forkynte at der var det bare syndere som satt (Sånn var det med den saken !). I katedralen i Granada så jeg vakre utsmykkinger både nede i kirken og på de mange galleriene og tenkte at mormor ville nok syndet bare bittelitt for å få lov å sitte der oppe en stund.

Granada, folkens, bør høre til dannelsesreisene dere foretar med deres barn eller barnebarn. Jeg brukte en helg der alene. Reisen tar 4 timer med buss fra Almerimar hvor S/Y Ingjerd fortsatt ligger fortøyd til kaiplass 426.

Første dag vandret jeg bare rundt på måfå og havnet i en underlig bydel med masse brosteinbelagte gater og smug, og jeg skjønner at jeg har havnet i El Albaicin. Så hvite hus og så små intime gater og at man blir glad av å gå her. Og det er vakkert - med en enorm utsikt over byen og Sierra Nevada. Noen sier at en del av bebyggelsen skriver seg helt tilbake til bronsealder.

Granada er den byen hvor maurerne beholdt fram til ca 1492, men dro sitt siste sukk i da spanjolene selv overtok. I dag er det en livlig by med ca halv million innbyggere og mange studenter som setter sitt preg på dagens Granada (akkurat som i Trondheim). Alhambra kan ikke beskrives, men bare oppleves. Mens du vandrer her kan du lett sette deg inn i hvordan det var å være henholdsvis prinsesse eller slave i sultanens palass - og hvordan det måtte være å falle i sultanens unåde og vite at etter henrettelsen ville blodet ditt havne i løvefontenen.

Alcasaba er den delen av byen Alhambra som hadde ansvaret for bevoktningen, og får meg til å tenke på Astrid Lindgrens barnebøker om Mio min Mio. Eller på Ringenes herre for den saks skyld. Bare hagene i Alhambra er verdt sitt eget besøk. Så dere som lurer på hvor dere skal dra på ferie neste gang … nå vet dere hvor -

Som Camarinas, Tarifa og Cadiz blir Granada et sted jeg ønsker å reise tilbake til.
Spania er et flott land!

Ada