Calais - Moldejazz [femtende brev]

Jeg (Ada) står til rors i rolig sjø på vei fra Den Helder i Nederland til Helgoland i Tyskland. Været er fint, og det er få eller ingen andre båter å se. Tankene vandrer helt andre steder enn til kart og kompass. Jeg hører motordur og kaster et raskt blikk ut av sidevinduet og får øye på et stort kystvaktskip som kommer opp langs vår skuteside. På dekket står en uniformert mann med en diger gul plakat med rød skrift som han holder opp: "VHF kanal 6". Jeg kjenner et øyeblikk at panikken kommer krypende, men sakner farten og beslutter for meg selv at dette er en skipperjobb og roper på John Tore. Han må svare, og han må svare og svare. Hvem vi er, hvor vi skal, hvor vi var. Alle anløpte havner må oppgis og det tar sin tid. Når det er gjort, ønsker de oss god tur og drar videre. Det går en halv time, så blir the norwegian seilingyacht ropt opp av kystvakta på nytt, nå er det samme prosedyre om igjen, men de gir seg litt fortere, ønsker oss god tur og drar. Resten av turen inneholdt både en vakker soloppgang og ditto solnedgang og vi merker at nettene ikke er så lange og mørke lenger.

Vi reiste fra Calais og Frankrike søndag. Første del av turen gikk unna med 5-6 knop med fulle seil oppe. Utpå kvelden forsvant all vind og motoren ble startet. I dette området er det mye skipstrafikk, men det er greit å følge separasjonslinja så lenge disse ikke krysser hverandre. Klokka to om natta kryssa vi innseilinga til Amsterdam og det var mørkt og mange sjømerker/blinker, men vi kom oss greit over og etter totalt 32 timer etter at vi hadde forlatt Calais, var vi i Den Helder og Nederland (uten gjesteflagg, Andreas!). Byen, hovedbase for den nederlandske marine, var en hyggelig by med et digert marinemuseum (inklusive en ubåt), stor havn, kanaler og fine gågater og parker. Dette er en skikkelig stor havneby.

På Helgoland sto det en liten spillemann på kaia som etter hvert viste seg å være havnesjefen. Vi fikk anvist kaiplass og ønsket hjertelig velkommen og vi forsto at her var turister veldig velkomne. Vårt første inntrykk av stedet var at dette ligna da virkelig på norsk kystkultur. fargeglade små sjøhus og mye lokalt kunsthåndverk (smykker av skjell og fiskebein, tova strikkeplagg, akvareller osv). Vi spiste deilig fiskemiddag på en uterestaurant og for første gang på nesten et år, kjente vi igjen fisken vi spiste. Neste dag rusla vi innover på øya, bak den idylliske sjøhuserekka og kom rett inn i taxfreen på Gardemoen, trodde vi … nesten. Her var det store moderne butikker i glass og stål som solgte parfyme, alkohol, tobakk, sjokolade og moteklær. Vi handla ikke så mye etter som vi har en innebygd angst for å havne i fengsel på grunn av smugling, men nøt en flaske god vin på en fortausrestaurant. Dette var en merlot fra Sør-Afrika. Veldig god. Anbefales.

Vi kjøpte ikke parfyme etter som John Tore bare nyser av slikt – og ikke tobakk for vi røyker ikke. Så hva gjorde vi egentlig her, tenkte vi og rusla opp på fjellet og gikk en tursti med poster som informerte oss om øyas historie. Øya har vært isolert flere ganger, bla under napoelonskrigene, øya ble blokkert og omfattende smuglervirksomhet blomstret noe som la grunnlaget for dagens lyssky virksomhet på øya. Under siste verdenskrig ble befolkningen evakuert til fastlandet. Under en storm ble øya delt i to. Etter turen langs klippene gikk vi tilbake til taxfreen og kjøpte masse sjokolade som vi måtte spise opp før vi kom til Norge fordi det bare er lov å ta med to kilo.

De neste 150 mil seilte vi hele veien med unntak av de 10 siste, før vi gikk inn til Danmark og Hvite Sande. Og det var sol og fin vind og lyst hele natta og vi rakk å få mobilmelding fra Kjell og Bente om å fange midtsommernatta før vi ble uten mobildekning. Det var virkelig idyllisk.

Det var oppholdsvær i to dager i Hvite Sande og vi gikk en laaaang vandretur langs klitterne på noe som heter Vestkyststien som visstnok strekker seg gjennom flere land, også Norge.
Langs stien ligger Lyngvig fyr med sine 228 trinn opp til toppen og med god utsikt over det flate landet. Fyret er opprettet i 1906 etter sterk oppfordring fra nordmenn som syns sjømerkinga var for dårlig. Gjennomføringen av fyroppbygginga skjøt virkelig fart etter at den norske damperen Avona forliste og 24 nordmenn omkom i 1903.

Hvite Sande er ingen gammel by, men grunnlagt av fiskere på 1930tallet : Det var fordi de ikke hadde havn her, så de laga ei sjøl. Så slapp både de og vi så lang vei mellom havnene langs den jydske kyst. Så kom regnet som varte og varte og Danmark opplevde sin verste junistorm i manns minne, og vi ble på denne bittelille plassen en hel uke før vi våget oss ut av den skumle moloåpningen og satte kursen for Tyborøen, siste havn før Norge. Mellom denne havna og Egersund er det 120 mil. Vi dro i vei med fin sørvestlig vind og vi seilte hele dagen, men så snudde vinden til mot og alle seil måtte ned. Tung motsjø og plaskregn gjennom natta. På morgenkvisten ble det roligere og vi fikk inn norsk radio. Det var virkelig en underlig følelse etter så mange måneder vekk fra Norge. Etter hvert fikk vi lagt til kai i Egersund havn som ligger omkranset av høye fjell, toll og politi. Her var det visefestival og vi fikk med oss konsert med Anne Grete Preuss og litt irsk folkemusikk før vi dro til Stavanger. På kaia i Stavanger sto Adas søskenbarn Per Otto og tok i mot tampene. han inviterte oss ut på en pils på Dickens og fortalte siste nytt om slekta. Takk, takk. Aud var hjemme i Tananger og passa sine ”afrikanske” barnebarn (Ingvild sine). Dagen etter dukket Inger Marie (venn og kollega fra Trondheim) sammen med sin far og vi fikk siste nytt fra Trondheim. Snakket også noen ord med mannskapet fra Patria, båten var solgt. De var nå på en to måneders seiltur sammen med Beates foreldre på Regina av Skroven. Veldig hyggelig å møte alle og Stavanger er en stilig by med mye fin arkitektur.

Selv om det stort sett har regna siden vi ankom Norge er det ren idyll å gå med båt langs vestlandskysten. Vi har vært innom Haugesund, Mosterhavn og Selje, Kalvåg hvor vi kjøpte 8 kg klippfisk. Har spist bacalao i ulike former morgen og kveld slik at vi nå bare har få fisker igjen.

På Selje var vi i 2 dager og fikk med oss guiding til St.Sunnivaklosteret og kilden som etter ryktet skal ha en gunstig virkning på helse og dessuten virke foryngende. Oppe i klostertårnet bemerket John Tore at ”dette var litt stusslig sammenlignet med Alhambra”.

I Bergen hadde vi et koselig gjensyn med Berit og Ole Christian fra Skirnir som bare er hjemom for å skifte båt og selge hus før de drar på flere års jordomseiling. I Fosnavåg traff vi gammelordføreren som ville ha oss bosatt på stedet fordi vi hadde så fin båt, Kommunen var svært rik – godt tilbud til eldre mente han (og vi som hadde vært ved foryngelsekilden til Sunniva og forlystet oss!!). I Ålesund var det båtfestival, plastikk og rai rai så langt øyet og øret rakk. Snakket noen ord med Helmax som også var kommet hjem etter et år i utlendighet.

Og nå er vi i Molde på jazzfestival. Vi regner med å få mye kulturell og musikalsk påfyll før vi starter på siste etappe - går innom Hitra og hilser på Seaside apartments. Til Helge: Marion er i Molde. Vi skulle hilse.