Marocco [tolvte brev]

Inne i labyrinten

Vi vandrer i de trange handlegatene mellom de høye murene i den eldgamle byen Fez. i Marokko Her skal det visstnok bo 1,5 millioner mennesker og det sies om byen at du kan gå inn i den som barn og komme ut som et gammelt menneske og enda ikke ha rukket å ha gått i alle gatene. Det synes som lite har forandret seg siden byen ble til på 1200-tallet en gang, men John Tore mener bestemt at noe er gjort med kloakken fordi det ikke er rennestein i gatene, men tørt og fint å gå. Vi kikker oss rundt og lurer på om vi har foretatt en tidsreise tilbake til middelalderen. Vi er i den delen der de selger mat. Slaktekjøttet henger opp under taket i de små bodene. Like under ser vi dyr i bur; kaniner og kyllinger. Et fullastet muldyr kommer seg så vidt forbi mellom oss og maten. En fargerik hane spankulerer inninmellom alt og tankene våre går til "Det norske mattilsynet ". De ville hatt en stor dag her ...

Vi rusler litt videre og finner teppehandlere (berbere) som inviterer oss inn på mynte-te og vi får en grundig innføring i det tradisjonelle handverket. Litt sure blir de når vi allikevel ikke kjøper noe. Vi kjøper safran, tromme og et rytmeinstrument som er laget av kamelskinn og litt keramikk. Alt for bare noen dirhamer. (Vi oppdager senere at det meste er billigere i butikken ved siden av hotellet i den nye bydelen hvor vi bor).

Litt lenger nede i gaten skjønner vi allikevel at vi er i vår egen tid, for her selger man alt det vanlige som klokker, mobiler osv, men stemningen er likevel eksotisk og vi føler virkelig at vi er i et fremmed land.

Inni et av de små, små husene finner vi en førskole med ca 30 barn og en lærer. Her er ikke mye tumleplass for de små, og utenfor er røyken etter kastanjegrillingen tett og tung.

Vi har kart med oss og har alltid trodd vi er flinke til å lese kart, men etterhvert skjønner vi at vi ikke kommer oss ut av labyrinten på egen hånd. Noen barn forstår at vi har trøbbel og en gutt på omtrent 10 år hjelper oss ut mot litt betaling.Han snakker litt engelsk i motsetning til de fleste marokkanere som snakker arabisk, fransk og spansk.

Andreas, Mustafa og den hellige mannen

Mens Ada og John Tore tok turen til Fez befant Andreas seg i en liten landsby litt utenfor grensebyen Nador. Han kom i prat med Mustafa som har jobbet i Danmark noen år og ble invitert hjem til han og hans familie(kone og 3 barn ) mot en gjenytelse på 20 euro pr døgn for kost og losji. Her bodde han i 3 dager og opplevde marokkansk landsbyliv. Han møtte nesten hele slekta på stamkafeen. Alle var veldig opptatt av selvmordsbomberne i Casablancha, men var ikke enige med disse - men sinte på USA og Bush, det er de!! Det viste de med tydelig kroppspråk og sterke verbale ytringer. Han møtte ogsa en meget gammel mann oppe i fjellet som Mustafa omtalte som hellig. Den hellige mannen var så gammel at han får pensjon fra Frankrike (det er over 50 år siden Frankrike trakk seg ut av Marokko. Hvorfor han var sett på som hellig ble det ikke gitt noen forklaring på.

Andreas sin opplevelse egner seg best til muntlig framstilling, for den inneholder så mange detaljer og hendelser som forteller mye om Marokko. Han får fortelle når han komme hjem.

Transporten

Marokkanere er veldig hyggelige og imøtekommende, og det å reise med buss eller taxi kan være en opplevelse i seg selv. Alle byer har petit-taxier. Disse små bilene har samme farge i samme by. Nador sine petittaxier var røde. Vi tok en slik fra grensa og inn til byen Nador. På første bensinstasjon stoppet sjåføren og dekket til taxiskiltet i plast. Da vi kom fram forsto vi at vi måtte betale før vi gikk ut av bilen. Vi lo med sjaføren, betalte og gikk ut. Senere skjønte vi at bare Grande taxier hadde lov til å ta slike turer. De små må holde seg innenfor sittt omrade.

Vi tok buss til og fra Fez. Det virker som det bare finnes små private buss-selskaper og utenfor stasjonen står eierne klare til å kapre kunder. Vi ble med en ung gutt som visste oss hvor vi kunne kjøpe billetter. Vi ble overrasket over at billettene var mye billigere enn på den bussen vi tok til Fez, men skjønte fort tabben da vi så den skranglekjerra, men gjort var gjort og vi seiler for å oppleve tenkte vi optimistisk.

Bussen skulle gå kl. 13.00 Det gjorde den ikke fordi først kom vannselgerene på, så kom kake og gotteriselgerne, så de som ville selge oss smykker og så var det tiggernes tur. Til slutt kom mannen med den store sukkerklumpen på en stokk. Han skar av biter og solgte. (se bilde). Bussen kjørte kl. 14.00. I løpet av turen ble vi tilbudt kaffe av to vennlige, kvinnelige medpassasjerer. De hadde med seg en termos og en tynn porselenskopp som gikk rundt til de som ville ha. Det gikk fort og sjaføren trodde visst at han kjørte en motorsykkel. På et av stoppestedene kom det inn en mann som enten velsignet oss eller forbannet oss ... (Vi skjønte ikke helt!). Vi kom fram til Nador og vandret over grensa til Melilla og Spania igjen. Ennå har vi mye å fortelle om dette oppholdet men det får holde for denne gangen.

Sjølivet

Akkurat nå befinner vi oss i Cadiz. Vi har begynt på tilbaketuren og regner med å være i den sørlige delen av Portugal en av de første dagene i mai. Været er fint på land, men det er ustabile vinder på havet og det har lett for å bli mye motor og lite seil.