Lisboa - Gibraltar [sjuende brev]

seilingsrute: Lisboa, Sinnes, Sagres, Lagos, Olhão, Cadiz, Cabo Roche, Barbate og Gibraltar

Det er 1. november og det er 27 grader i Gibraltar. Etter å ha reist i Portugal og Spania i to måneder kom vi plutselig til England igjen og vi tror at vi når som helst kan støte på noen hjemmefra. Det har vært sommer og varmt siden vi forlot Barbate i Andalucia på mandag, men nå går vi nok inn i en periode med mer regn og ikke så mye over 20 grader. Vi begynner så smått å forstå at vi må ta fram langbukse og langermet t-skjorte igjen. Men det jo ennå slik at vi spiser de fleste måltider på dekk og oppholder oss mest utendørs. Brynhild, Adas søster, overnatttet til og med i sovepose på dekk den helga hun oppholdt seg her. Hun var på chartertur i Costa del Sol og tok bussen til Vejer hvor hun ble møtt av Anne Berit, John Tore og Ada. Vejer er en liten fjellandsby med et slott, små butikker og hvitkalkede små hus. Vi anbefaler alle en tur dit hvis dere er i Andalucia. Gjør som Brynhild; ta en buss. Vi andre - Ada og John Tore - tok tog til Sevilla uka før, ruslet rundt i denne vakre byen en dag og tok et nytt tog til Huelva (uttales ”Velva” eller noe sånt og er altså en by i Spania, ved grensa til Portugal, og ikke i Finnmark - hvis noen skulle tro det). Huelva er en stor og moderne by med ei handlegate som kan slå ut hvilken som helst, og mange motebutikker. Vi skulle altså møte Anne Berit i Faro. Det vi ikke visste var at det ikke går busser mellom Portugal og Spania i helgene, men da fant vi Europcar Leiebilfirma og vi fikk henta Anne Berit, selv om Ada ikke hadde med førerkort og John Tore ikke hadde med pass. For de som ikke vet det så er altså Anne Berit en gammel nabo og venn fra den tiden vi bygde båt utenfor lærerboligen på Brensholmen. Hun stilte krav i byggeperioden om at båten skulle hete ”Anne Berit Tort og Svie”, men inngikk forlik og fikk en lugar oppkalt etter seg. Vi hadde en hyggelig lørdagskveld i Faro før vi dro tilbake til båten som da lå i Cadiz. Vi overlater til Anne Berit å skrive om dette. Hun kommer med eget reisebrev. Men Faro ligger i nærheten av det nå kjente stedet Olhão (se reisebrev fra Kari), og hit kom vi jo og hadde en uforglemmelig entre og påfølgende hyggelige dager sammen med våre venner fra Trondheim og Ørlandet. Men vi kan ta ting i riktig rekkefølge.

Vi dro fra Lisboa en tidlig morgen, vinket adjø til Ingjerd selv om vi var litt lei oss fordi hun dro så fort tilbake. Vi hadde en fin seilingsdag med alle seil oppe og vi kosa oss på dekk. Vi la til kai i Sinnes ut på kvelden og bestemte oss for å være der en dag, mest pga stranda like ved marinaen Sinnes er en trivelig by, men den vil antagelig ikke brenne seg fast i sinnene våre. Disse dagene var det uvær på Azorene, noe som førte til kraftige drag i sjøen langs kysten i Portugal. Vi sleit noen tau da vi lå til kai i Sinnes. Det er langt mellom havnene langs Portugalkysten og det fikk vi merke da vi rundet Sagres-hjørnet på Portugal (og på Europa). Vi fant ei kai som så vidt hang sammen i Baleira – gikk opp til byen og kjøpte pizza og en øltype som heter Sagres (veldig god), sovna og dro videre tidlig neste morgen. Noen damer som sto å fiska på kaia ble sure på oss fordi vi tok for mye plass. Vi var ikke da blitt vant til at man fortøyer båtene med baugen mot kaia og ikke med langsida til. Fiskeplassene på kaiene i Spania og Portugal er bortimot hellige, tror vi. I Nord-Spania og i hele Portugal sto det lange rekker med folk på alle kaier og moloer Det virker dessuten litt rituelt også - på den måten at alle ”eier” sine plasser- og det må være STILLE. Portugalkysten er fascinerende med sine bratte, vakre klippevegger ut mot havet, men uten de lune vikene og buktene vi finner på norskekysten.

Så kom vi til Lagos, en by som i følge John Tore er en eneste stor geriatrisk avdeling for rike briter. Vi var den minste båten i gjestemarinaen det døgnet vi lå der for en god slump penger. Vi skynda oss videre, for vi skulle møte Kari og Kolbjørn i Olhão. Vi skynda oss litt for mye, og gikk på grunn. Kolbjørn ringte for å advare oss samtidig som vi skjønte hva som var skjedd. Først prøvde vi å greie oss selv. Trygve ble fora med sjokolade for at han skulle holde seg i ro inne i styrhuset, han vil jo være med på det meste som skjer. Andreas og Gert hang ytterst på bommen, som vi svingte til side, for å endre tyngdepuktet slik at båten fikk litt vann under kjølen, men det var ikke nok. Motortrøbbel i Irland og mangel på hydralikkolje er ingenting sammenlignet med den følelsen Ada fikk da vi skjønte at marinepolitiet heller ikke greide å dra oss av. Men så kom lykken med noen unge gutter i en yderst liten taxibåt, og de dro oss av. Og jammen var de fornøyd etterpå over å ha bedre påhengsmotor en politiet. Vi elsker disse gutta den dag i dag. Men litt selvskryt, både skipper og mannskap gjorde det som kunne gjøres mens det sto på, og som Gert sa etterpå: ”Vi fungerer godt som team i krise”. Vi takker også Kari og Kolbjørn som ga alt der de sto på land. Båten fikk ingen skader, og for ordens skyld: Det var skipperen som stod til rors. Og vi forstår at det rystet hans far.

Da vi endelig lå fortøyd til kai og det var fredagskveld fikk vi besøk av en hyggelig mann på 85 år med et norskklingende navn og med utrolige livshistorier å fortelle. Han kunne mange språk, men ikke norsk. Vi var alle lyttende og fascinert. Han hadde ingen familie igjen, men foreldrene hans var en gang fra Trondheim. Han mista sin datter i Israel på sekstitallet, hun jobbet i kibbutz (ble drept) og hans sønn ble drept pga en eller annen forbindelse med Irakkrigen. Denne gamle og meget hyggelige mannen inviterte oss på middag dagen etter og tilbød oss sin egen båtplass (for rest of your life if you want). Han hadde solgt sin store yacht dagen i forveien og dessuten gått på grunn seks ganger på samme sted som oss). Han rusla hjem ut på natten etter flere snaps og vi så ham aldri mer. Vi spurte mange men ingen hadde hørt om denne mannen – med unntak av en kelner fra Mosambiquie (”Yes, that norwegian with that big red boat”) . Ja, ja fuglan veit!!!! Moro var det likevel.

Dagene i Olhão gikk fort i selskap med Kari, Kolbjørn og etter hvert Tormod. Strandturer, bilturer, kafebesøk og gode måltider Det vi alle ellers husker fra Olhão er hanens kykkeliky kl 5.00 hver morgen og de av oss som ikke våknet av hanen, ble vekket av en svisjelyd (svisj, svisj).Det var da blitt fjære sjø og folk var ute for å fange snegler, muslinger eller hva det nå er de graver etter. De rodde til kai og leverte fangsten på markedet. Det var også mange løshunder der. Hver dag klokka 11 svømte to hunder over sundet og stilte seg utenfor en kjøttbutikk. Sånn kan man overleve som herreløs hund og samtidig ha en kompis. Cadiz i Andalucia var neste stopp. Her lå vi i Puerto Amerika, en virkelig fin marina og kort vei til byen. Cadiz er en by som cadizerne hevder er grunnlagt av Hercules. I alle fall er det en veldig, veldig, veldig gammel by, grunnlagt før fønikerne, og senere romerne (som kalte den for Gades) kom dit, altså en av vest Europas eldste byer, kanskje den eldste(?). Trange gater, mange kirker og en historie som blant annet forteller om Spanias storhetstid p.g.a oppdagelsen av Amerika og den handelen som utviklet seg etter det. Ellers husker vi spesielt kattene i Cadiz, for i motsetning til de andre spanske og portugisiske byer vi har hvert, hvor det var mange løshunder, var Cadiz en katteby. For å komme til byen måtte vi gå langs en flott molokai med trapper ned til sjøkanten hvor folk sto og fisket. Her samlet det seg en rekke katter, svarte og blanke i pelsen. Av og til sto de som et sangkor nedover trappa og ventet på fisken. Kattene i Cadiz har gode dager, selv om noen manglet et øye eller et øre.

De to neste havnene var Capo Roche og Barbate. (se Anne Berits reisebrev som kommer senere). Anne Berit hadde flybillett fra Malaga og Ada og John Tore fulgte henne et stykke på veien (til Gibraltar). På tilbaketuren var vi innom Tarifa – en by som vi (spesielt Ada) falt pladask for. Den ligger like vest for Gibraltar og er også et kjent sted for surfere/brettseilere. Innafor bymuren fant vi et overnattingssted som heter La Casa Amarilla. De av dere som har tenkt å skrive bok anbefales å leie seg inn hos La Casa Amarilla. Ingjerd, du og mormor kan jo dra sammen. Den delen av byen som ligger innafor den gamle bymuren har et feministisk og ungt preg og på Cafe bar10 satt vi og mimret oss tilbake til 70-tallet og lurte på om dette var et et avglemt hippisted. Noe for deg også, nabo Åse, hvis du tenker på å ta deg en liten dameferie. (Gjør det !). Dagen etter dro vi med hurtigbåt til Tanger. Vi fikk ikke det samme forholdet til denne byen. Da er nok Ari Behn en større venn av denne byen. men Gert og Andreas har også planer om å dra dit, så kanskje det kommer mer om Tanger og Marokko i et annet resiebrev. Tross alt: Vi var innom 3 land og 2 verdensdeler i løpet av 2 dager ( da er altså Gibraltar regnet som UK).

Å komme til Gibraltar er som å komme til England igjen, på godt og vondt. Her er alle varer skattefrie, så da kjøpte vi billig diesel til båten. Gibraltar er ikke så stort, men de har det meste, til og med egen flystripe på grensen til Spania. I motsetting til Cadiz (som er en katteby), Portugal og Nordspania (som har en rekke løshundbyer), er Gibraltar helt spesiell som den eneste apebyen vi har vært innom. Trygve likte apene veldig godt, spesielt når de spiste appelsiner og hoppet opp på ryggen til folk, eller stjal veskene til franske damer. Gatene er fylt av taxfreebutikker, med billig tobakk, sprit og slikt. Her kjøpte vi navtex (værfax) og litt mer elektronisk leketøy.

Igjennom hele reisen synes jeg (Gert) at spanjoler og portugisere er veldig åpne og imøtekommende. Det er faktisk ganske stor forskjell på sør- og nordeuropeere, det er merkbart etter ca enn ukes tid på samme plass - når folk kjenner deg igjen. I Portugal finner vi de fattigste folkene i Vest –Europa. Etter at euroen ble innført, doblet alle prisene seg i tilegg, uten at lønningene gikk opp. Og her er klisjene: Portugisere synes spanjoler er arrogante, mens spanjoler misliker marokkanere, og briter (de som bor ved grensen til gibraltar). Andalusiere er ikke glad i Spania, bare i Andalucia, men liker Europa. Men vi liker både Portugal og Spania og folka der. Det er noe av det vi har funnet ut mens vi har reist. Nå står Middelhavet for tur, men vi skal bare oppholde oss i den ytterste delen, har vi funnet ut. Vi dropper Hellas og muligens Italia. De neste 2-3 mnd, skal vi dessuten finne oss ei vinterhavn å bo i. Vi håper vi får med oss Corsica og Malta før vi må snu.

Hverdager; Inger Reidun? Hva er det? I alle fall ikke det samme som hjemme og de vanlige travle dagene. Vi skal skrive litt om hvordan vi organiserer livet om bord i neste brev. Og Vegard, takk for hilsen. Hvem har lysbilder av sjøsettingen? Koselig å høre fra deg etter så mange år. (Vegard var Andreas sin kompis fra Brensholmen da de var mellom 4- 8 år). Hilsen til dere alle som følger med oss. Kommer du med en reiseskildring, Brynhild? Du glemte jo å skrive i loggen?

Trygve, Ada, Jonh Tore, Gert og Andreas

Lisboa - Gibraltar [bilder]

Gutta koser seg på stranden














Capoche













Capoche også