Noe å skrive hjem om: oktober 2006

Dette er et lite ekstra reisebrev skrevet i Olhão. Det handler om Ingjerds ankomst fredag kveld den 29. september 06.

Kolbjørn og jeg sitter på kaia og venter. Det er like før solnedgang. Det er nydelig med en kald pils. Vi vet at Ingjerd skal komme. Vi speider over alle sandbankene i Ria Formosa (deltaet som omgir hele den delen av Algarve øst for Faro) ut mot havet og mot et vakkert fyrtårn der ute. Det er varmt på kaikanten. Vi ser noen trålere komme. En og annen seilebåt er det også. Og i halv sjutiden lokal tid ser jeg to høye brune master der ute. ”Se Kolbjørn hvem som kommer der, er det dem?” sier jeg. ”Du kjenner vel riggen!” sier Kolbjørn bekreftende. Og vi følger de med blikket innover leden som ser ut som slalåmkjøring mellom bøyer inn mot havna. Vi sendte melding og sier at vi ser dem. Jeg syns det er et fantastisk syn og føler meg så berørt. Båten var da aldri så mektig da den lå til kai på Brekstad – tenker jeg. Jeg tar min røde genser og vifter oppi lufta for å markere velkomsten inn mot flytebryggene. Jeg ser Ingjerd snur og går rett inn mot en av flytebryggene. En portugiser sier til meg på dårlig engelsk at han må ikke gå der. Optimistisk prøver jeg å peke andre veien. Men da skjønner jeg at uhellet er ute. Ingjerd står på grunn på en sandbanke. Kaillan på kaia har skjønt det samme. De samler seg sammen og prater på et uforståelig språk som jeg gjerne skulle ha skjønt der og da. En hollender tar kontakt med meg og sier at de har 20 minutter på seg til å komme seg av grunn. Da har det flødd av så mye og det vil være minst 3 døgn før neste flo er like stor. Hjelp!! Vi ser at det jobbes ute på båten. Vi ser Gert og Andreas ytterst på bommen for å få båten til å legge seg over mens Jon Tore bakker. Det hjelper ikke. Det kommer sms fra båten om at vi må hente hjelp. Av cafeverten får Kolbjørn en lapp med anvisning om hvor havnepolitiet ligger. Kolbjørn sier at han drar dit. ”Du må finne en stor fiskebåt på havna som kan trekke dem av”, sier han. Vi løper av gårde og jeg klarer å trekke med meg en portugiser på min egen alder. Halvveis langs parken prøver han å trekke seg, men jeg beordrer han å følge med. Intuitivt skjønte jeg vel at jeg måtte ha en som kunne si mer enn HELP!!

Han overtar ledelsen gjennom parken og vi kommer også på trappa til havnepolitiet hvor Kolbjørn allerede står og ringer på. To politimenn kommer ut. Den ene stram og streng. Den andre mindre, smilende og brunbarket. Portugiseren forklarer. Jeg skravler sikkert i munnen på han og sier at de har 20 minutter på å berge dem. Det er vanskelig å huske, men jeg husker følgende replikk fra den ene politimannen: ”Calm down madam!” Jeg skjønte vel at her var det ikke rom for hysteriske damestemmer og tidde i tide. De lovte å komme med hjelp. Jeg takket portugiseren for hjelpen. Kolbjørn sier at han har jo sprunget fra regninga på cafeen så han går dit for å betale. Jeg rusler gjennom parken – men snubler og vrir foten. To personer kommer for å løfte meg opp, men da er jeg allerede på bena - hinkende tilbake til kaia der vi sitter sammen og bivåner neste trinn i operasjonen.

Politibåten utover til Ingjerd. De fester line i masta. Den trekker og trekker. Prøver igjen. Drar inn til skutsida. Ingenting hjelper. Det mørkner. Det kommer melding fra Ada om at dette ser håpløst ut. Så kommer en liten kjapp båt med påhengsmotor. Det er en taxibåt. Han drar i ei line han og. Så skjer underet. Der ser vi at Ingjerd igjen flyter og kommer seg av sandbanken hun står på. Folk rundt oss på kaia klapper. Jeg sender melding til Ada og sier at det alltid er litt drama i hennes liv. De blir eskortert inn til plass på gjestebrygga. Vi drar dit og ønsker velkommen til Olhão. Et gledelig gjensyn.

Kunne ha skrevet masse om resten av kvelden men det overlater jeg til Ada. Neste dag ankom Tormod med fly fra Oslo. Det skulle være overraskelsen. Må ellers si at Erna imponerer med sine kommentarer på bloggen.

Hilsen Kari