Biscaya - Camaret - Guernsey - Calais [fjortende brev]

Vi ligger i Calais i Nord Frankrike. Vi har gått gjennom den engelske kanalen på nattestid og vi kjenner på en barnslig stolthet. Deler av kanalen er et sterkt trafikkert område og med sterke strømmer. Vi la til kai i Calais kl. 08.00 i morges (13 juni).Vi prøvde å gå inn til Boulogne-sur-mar (ca 24 nautiske mil før Calais), men der var det ikke plass og vi måtte ut i bekmørket og inn i motstrømmen igjen. i tillegg kom det tykk tåke. Heldigvis kom snart medstrømmen og gjorde farten og bølgene mer vennlige. Like før vi skulle gå inn i selve havneområdet ble vi omringet av ikke mindre enn 3 svære doverferger som tutet både på oss og Skirnir fra Bergen som har gått sammen med oss siden la Coruña. Etter hvert slapp vi gjennom slusa (den åpnes 2 timer før og etter høyvann) og fikk lagt til kai inn marinabassenget. Her er det 24 varmegrader og ankerdram ombord på Skirnir (kl. 11 på formiddagen!!). Ja, far/svigerfar Reidar, vi er enige at i Dover strait ser man ikke noe annet enn tåke.

Gutta gikk til sengs og jeg (Ada) gikk til byen. og oppdaget at en god slump feriepenger har funnet veien inn på en tom konto. Jeg fant en rekke virkelig flotte klesbutikker og kom sent tilbake til båten, Gunnar på Skirnir hadde også vært på shopping, men klaget over at det ikke en gang var en boksershorts å få kjøpt på dette fillestedet. Ja ja, jeg slutter ikke å undre meg. Til rors gjennom skoddheimen kan de stå i timer og se både sjømerker og den mest unnselige fiskesjark, men en herrekvipering i en stor og opplyst handlegate det ser de ikke, nei.

Biscaya ble en helt annen reise enn da vi dro over fra Irland. Dette strekket er jo også mye kortere. Vi traff en rekke glade delfiner, en trett hval som forsvant da vi kom (reddhare!) og noen franske trålere som oppfører seg akkurat som trålere i nordsjøen. Hva har egentlig trålere i mot seilere?

Camaret ble vårt første møte med Frankrike og det ble hyggelig. Dette er en liten idyllisk fiskelandsby litt sør for Brest i Bretagne: her finner vi en gammel festningsborg med vollgrav og vindelbro (som i Robin Hood), en fin lite steinkirke som er helt forskjellig fra de spanske kirkebyggene vi har vært innom. Denne er bygd opp av lokal stein og er total fri for pomp og prakt. Foruten enkle madonnafigurer, henger det skipsmodeller i taket og livbøyer på veggen. Vi får en bestemt følelse av dette er folkets kirke mer en kongens maktsymbol. Vi går på turstien langs klippene og på veien finner vi et museum som forteller oss om slaget om Atlanteren under 2.verdenskrig. i det lille museet hang det ikke mindre enn 2 store norske flagg. Norsk handelsflåte var ganske betydelig i de dager. Tror ingen av vår generasjon kan forestille seg hvordan det var å være ute på havet under slike forhold som under krigen. Det grøsser nedover ryggen når vi ser på film fra torpederinger. Museet er et samarbeidsprosjekt mellom USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland

Her er det også stor aktivitet på skolesiden. Flere seilskoler og et stort seilskip som hver dag tok med seg skoleklasser ut på seiling. Skoleklasser traff vi også på tur i fjæra (som er kjempelang her) og ved klippene. Så hvem sier at fransk skole er bare pugg ved pulten? Og hvem sier at norsk skole har stor voksentetthet? Her var det 6 voksne på 30 barn uansett alder (Ada telte hver gang)

Vi oppholdt oss i Camaret i 5 dager før vi dro til Gurnsey og kanaløyene. Guernsey er britisk og mens vi var der, dukket Princess Ann opp, ikke pga av oss, men for å klippe en snor på et nytt kjøpesenter.

Det var fullt av folk i gatene da hun vandret og sa good morning til alle. Helt alvorlig var hun. Kanskje hun grudde seg til å klippe snora? Undersåttene var veldig glade for at hun kom på besøk og en dame som sto ved siden av Ada (de andre norske fant ikke dette interessant nok, så de var ombord i båtene) utbrøt ”she hasn’t changed at all!”. Damen var veldig fornøyd med det. Det var sekkepipemusikk hele den dagen.

Guernsey er taxfree. Kostnader med alkohol og tobakk er lave. Vi fylte 2500 liter diesel sammen med Skirnir. Det gjorde at vi fikk prisen ned til norsk nivå.

Etter å ha studert strømkart og tidevannstabeller, satte vi kursen for Frankrike og den engelske kanalen. Dette er ikke bare nødvendig, men faktisk ganske spennende. Klaffer det eller klaffer det ikke! Og det har klaffet.

Calais er jo, foruten å være en rimelig stor by, også det fergestedet i Europa som har størst tetthet av fergetrafikk. Når du skal inn her med båt, må du bl.a forholde deg til trafikklys.
Ellers bærer byen preg av et tett forhold til England. For tiden et vennligsinnet forhold, men som vi vet har det ikke alltid vært det. Dette forteller også byens mange monument og skulpturer om. Forretningslivet satser stort på at engelskmenn skal ta turen over for å handle.
Skirnir dro i går, Gunnar skulle hjem til Måsøy, boknafesk og for å egne hyslina, Ole Christian skulle til Berit og male vinduskarmer…? Vi blir et par dager til før vi går mot Nederland og Ilmyeeden (ca 140 mil), skal være noen flyttbare sandbanker vi håper ikke har flyttet ennå….