Det gode liv i Alermimar [åttende brev]

Almerimar er en ”marinaby” like utenfor byen Almeria, på den østligste delen av Costa del sol. Vi er på den tørreste og varmeste delen av Spania (og Europa) Her er bare 10 regndager i året, og de har vært. Vi skriver og vi spiser frokost ute på dekk. Havnen er stor – den huser ca 1000 båter og havnesyken er utbredt. Det ligger båter her som har vært her i 13 år. (2 norske blant annet) og de er lite ute og seiler. Alt du trenger finnes i umiddelbar nærhet. Strand, lekeplasser, puber, restauranter, myntvaskeri, supermarked, slip, seilmaker osv. Og det går buss inn til El Ejido og Almeria hver time Vi har leid oss inn her fram til 20 februar og de som mener å ha greie på det, sier at det er altfor tidlig for nye seilaser. Å ja, tenker vi og blir litt usikre i ansiktene våre, men så tenker vi en gang til på dem vi vet om som seiler hele året her nede. Så nå pusser vi båt og reparerer seil innimellom romanlesing, studier og joggeturer (eller spaserturer). Vi har vært her i 2 uker allerede og har nådd å vært med på 2 møter i de skandinaviske klubben. Egentlig er dette britenes” hytteby”. Men skandinavene fyller likevel opp 2 langbord inne på den irske puben. Det møtes hver torsdag kl. 18.00. Det organiseres gløggsamlig i anledning advent og det skal være felles julebord 1. juledag.(Ingjerd og Rune, dere er påmeldt!). Her møter vi folk fra Tromsø, Kirkenes og Rena og Bergen, i tillegg til dansker, svensker og finner. Har man ikke båt, så har man leilighet eller bobil.

Hver torsdag formiddag er det ” ladies cafe” på puben Noray. Blir det ikke kjedelig? Foreløpig er det bare godt å våkne om morgenen og vite at man kan stå opp og nyte kaffen på dekk og lure på hva slags nyttige og unyttige ting man kan gjøre i dag (de av oss som ikke har studier å tenke på, vel å merke) Men kanskje det har blitt litt kjedelig etter 13 år? Men før vi la til kai her, levde vi litt som en flyvende hollender. Det var nemlig trangt om plassen i havnene etter Gibraltar. Vi var innom mange og ble avvist av flere. Første havnen etter Gibralatar var Esteponia. Her var de ikke fornøyd med forsikringspapirene våre i første omgang, men så fant vi heldigvis ei kvittering som viste at vi hadde betalt. Det regna hele helga vi lå i Esteponia, så vi ble ikke så veldig kjent med stedet, men i følge reklamen er dette det ledende stedet innen turistnæringen. Mandag dro vi videre- og dette var før vi forsto at det med kaiplass kunne bli et problem. Vi kom til Fuengirola og fikk ligge ved ”waiting quay” (innsjekkinga)over natta, men så måtte vi dra videre. Denne dagen var vi innom flere plasser før vi endelig kunne fortøye i Benalmadena. Her lå vi ca ei uke på en dårlig plass med mye bevegelse i båt og tau. Stedet ligger like utenfor Malaga. Et fint lite turiststed som egentlig har bare 30 000 registrerte innbyggere, men det oppholder seg 2 ganger flere pga alle langtidsturistene. Hadde det ikke vært for den dårlige kaiplassen kunne vi ha blitt der. Vi (John Tore, Trygve og Ada) tok bla turisttoget (Tøffetoget) til Torremolinos og en svevebane som førte oss høyt til fjells og til en fantastisk utsikt over store deler av Malagaområdet. Selve svevebanen var i seg selv en stor opplevelse. Det var 15 min. høyt. Trygve var kjempefornøyd med denne turen.

Vi bestemte oss for å prøve lykken litt lengre øst og kom til Caleta de Velez. Her måtte vi ligge ved siden av en fiskebåt (for så vidt hyggelig det, med hyggelig skipper og mannskap, men de kaster loss hver morgen kl 06,00 og da måtte vi stå opp også). Etter 2 dager fikk vi ligge ved” waiting quay”. Da den beskjeden kom, var det bare Trygve og John Tore ombord, men ved godt samarbeid seg imellom fikk de flytta båten. Vi dro så videre til Motril – der var det fullt og fikk lov å ligge ei natt ved ei kai utenfor selve marinaen. (hvis vi lovte å dra videre tidlig neste dag). Vi kom til Almerimar en lørdag formiddag – og her var det plass, god service og hyggelige folk.

Etter at vi hadde pustet ut noen dager og smakt på det gode liv og tapasen, dro Ada og John Tore til fjells med bil (leid) til nasjonalparken Sierra Nevada, nærmere bestemt Las Alpujarras. Dette er et vakkert område med skogkledte åser og daler, og her finner vi små hvitkalkede landsbyer. Disse ligger på rekke og rad som små ansamlinger av sukkerbiter. Noen er så små at de knapt kan kalles landsby, men bare en husklynge. Og det er noen mil til neste.

Ada: Mens jeg vandret rundt i ”byen” (husklyngen) Jeveles fikk jeg en følelse av at jeg trengte meg på. Kvinnen som rakte i hagen sin og lurte på hva det var jeg ville her, og den gamle, gamle mannen som nøt sin siesta i døråpingen, inntulla i et like gammelt ullteppe, og som skvatt da jeg kom forbi som et forstyrrende element midt i siestaen. Og jeg tenkte for meg selv at det må være vanskelig å leve sitt liv her, så nært andre mennesker, når det er så få av dem. Jeg har ikke greid det.

Trevelez var litt større og kan godt kalles en landsby. Dette er Spanias høyest beliggende tettsted. Her selger de Spanias beste spekeskinke, jamón serrano, og vi kjøpte en passede vin til – Alt anbefalt av de lokale kjøpmannen, som i dette tilfellet var en munter kvinne. Vi var 1500 m over havet og temperaturen steg merkbart da vi kom ned igjen. (fra 10 grader til 19) men det var en fin tur og det er vakkert der. Og der vokser det også appelsiner (se bildet) og det går an å gå på fine fotturer der. Det har vi tenkt.

John Tore: På turen hadde jeg en Donald Duck-hendelse. Jeg skulle sjekke oljen på leiebilen da panseret blåste ned og traff meg i hodet. Blodet rant og det måtte to ansatte på bensinstasjon til for å bandasjere hodet. Min kone stod bare og lo og fotograferte. Deretter kjørte vi ei mil tilbake til lege. Har var det full narkose, 3 medicos og sying. 5 sting og store smerter før jeg ble støttet ut til bilen og plassert bak rattet.

Vi treffer mange slags folk. En dag sto det en mann på kaia som viste stor begeistring for vår båt. Han var spanjol, men hadde seilt som styrmann på norske båter i mange år. Siden 60-tallet. Han var nå pensjonert, men holdt på å bygge en båt i Australia av en tresort som tålte alt, både fukt og stokkmark. tresorten heter terpetin (han sa det på latinsk da). Båten skal bli 56 fot, gaffelrigget og skal brukes til charter i Arktis og Antarktis. Folk kan da få kjøpe billett og være med å skyte villrein som norske hvalfangere satte ut en gang. Vil tro at villrein ble satt ut i Arktis, men villrein i Antarktis ? Hva lever den av der da? Vi vet at det ble satt ut villrein i Sør-Georgia i Antarktisområdet en gang, men var det nordmenn som gjorde det? (Vet dere noe?). Vi blir veldig nysgjerrige når vi hører sånne historier.

Vi traff et ektepar fra Kvaløysletta som i 96 solgte huset sitt og kjøpte båt. Så seilte de noen år før de flytta hjem igjen og tenkte å kjøpe hus på nytt, men da var” husprisene heldigvis blitt så høye” at de kjøpte bobil i stedet. Så nå er de her i Almerimar.

En liten seilhistorie fra virkeligheten: Vi passer på en svensk båt mens svenskene er hjemme og tjener penger. En stor seilbåt 63 fot og meget vakker. Siste svenske som reiste hjem fortalte litt om skipperen. Ei stund hadde de bare vært to om bord. Det var bra for da ble det ikke så mye snakking – det var ikke alltid at kjemien stemte helt. Det kunne gå dager mellom hver gang det ble vekslet ord. Da kunne for eksempel skipperen si ”se en fiskemåke”. Kona til skipperen kom så om bord og var med en 14 dagers tid. Hun pratet desto mer, – hele tiden rant det ord ut av henne. Da ble skipperen om mulig ennå tausere og da sa han ikke engang ”se en fiskemåke”.

Selv om vi nå skal være ved kai noen uker, har vi nok å gjøre. I tillegg til at vi pusser båt har vi har et stort område rundt oss som vi skal se nærmere på. Blant annet skal vi til Granada og Alhambrapalasset og Albaicin. Vi har hengt opp adventskalender, men ellers er ikke jula spesielt påtrengede verken i butikker eller andre steder. Vi ser at det er juleting og juletrær noen steder, men de blir litt borte i sollyset. På et torv i El Ejido har de laget et kjempesvært juletre av røde julestjerner, og rundt treet spankulerer det hvite duer. (så ikke en eneste grå bydue der, nei). På søndag var det første søndag i advent og Trygve fylte 6 år.