Camarinas - Lisboa [femte brev]

Vi (Ada og Ingjerd) sitter på uterestaurant i Lisboa, det er søndag ettermiddag, det er sol og varme, og vi har bare bra. Det kommer en tynn gatemusikant forbi med fløyta si. Vi kommer i snakk med han og får vite at han er en reisende og planlegger en tur til Norge (sier han, når han hører hvilket land vi kommer fra) for å jobbe noen måneder før han reiser til India. Vi anbefaler han Frøya og fiskeindustri ute å ane hva vi snakker om. Han har venner i Oslo. Han har hørt om jordbærplukking og snø. Ingjerd advarer han mot å komme til Norge for å tigge fordi det er for kaldt og hun mener at ha må ha en plass å bo. Senere kommer det ei gravid dame og ber om penger. Hun har det ikke godt kan vi se. Det er mange skjebner. Plutselig begynner det å regne, men vi sitter under parasoll og har det fremdeles bare bra. Salgsglade kinesere dukker opp og tilbyr deg en paraply og damen ved nabobordet spør sin mann ”Do you prefer a glass of wine or an umberella?” Mannen foretrekker, som oss, et glass vin til og vi blir alle sittende. Paraplydamen kommer litt senere tilbake og har solgt de fleste av sine paraplyer.

Vi har vært i Lisboa siden onsdag 20.september og her er det mye å oppleve og se. De unge har som vanlig utforsket natteliv, mens John Tore og Ada har vært på sigtseeing og maritimt museum. Trygve utforsker livet på og utafor kaia og har avansert i sine klatreferdigheter i riggen. Klatrestativene på lekeplassene vi oppsøker må være svært utfordrende hvis de skal falle i smak. Han bruker ellers mye tid på å finne ut hva ord betyr på biler og plakater i tillegg til at han er den som legger merke til underlige veggmalerier og performanceartister (og hundebæsjen). Han har nok fått en bevissthet rundt at det finnes mange forskjellig folk og at det går an å gjøre mye rart. I Lisboa ble han veldig fasinert av gatemusikanten som hadde en hund på skulderen (se bildet ). Vi tror, Roald, at du har rett når du sa at alle femåringer burde hatt et år på ei skute. Trygve som var veldig sjenert og tilbakeholden før han reiste er nå i ferd med å bli mer åpen og utforskende i forhold til andre, både overfor andre barn og voksne. Og dette er et av våre mål for reisen

Lisboa er som alle andre storbyer et sted du må oppsøke flere ganger for å få med deg en del av byens sjel. Det er en spennende by som vi absolutt vil anbefale en reise eller to til.

Siden Camarinas har vi seilt mer eller mindre sakte sørover. Første stopp ble Muros. En liten fiskeby med et annet preg enn Camarinas. Her er det mange utekafeer og flere turister, smale gater og trapper. Her var det vi fikk den førtse virkelige følelsen av å være på sørlige breddegrader. Her var svært varmt og vi fikk prøvd vårt hjemmesydde solseil for første gang

Etter et par dager dro vi videre til Vigo. Dette er en stor by med en dyr marina og pågående bemanning – Det lyste profitt profitt lang vei. Vi la oss ved en fiskebåt med havnepolitiets velsignelse. Vi var 2 dager i Vigo. Ada fikk klipt seg for 80 kr. (John tore klippet seg selv og sparte dermed penger. Ada ble fortvilet, dette måtte han jammen ikke gjøre flere ganger). – vi fikk handlet masse grønnsaker og frukt på et marked – bl.a en del druer som kanskje hadde med seg en del mygg. I allefall var både Gert, Trygve og Andreas oppspist av mygg neste dag. Vi fikk sett for lite av Vigo, men vi skal jo tilbake samme vei, så vi får se om vi drar innom igjen. Fiskene fikk druene og vi seilte videre til Bayona som ble siste stoppested før Portugal. Her vrimlet det av norske båter i en stor og flott marina. Her traff vi Patria, Paulie og Nano, og Patria skal (med mannskap fra Skrova og Lødingen) til Middelhavet som oss, men har tenkt å være ute i 2 år. Nano og Pauline skal til Karibien.

Etter to dager her dro vi videre til Vianna do Castelo og vi var i Portugal uten gjesteflagg (fikset nå).Vakker by hvor vi kjøpte store safranboller på markedet en tidlig formiddag til Trygves begeistring. Virkelig en flott by som vi også ønsker oss tilbake til. Alle disse stedene har mye historie, slott eller festninger,vakker arkitektur og mange monumeter og man må ha tid til å se. Ikke alle fikk sett denne byen pga søvnproblemer, det var mye tåke på denne etappen og vi gikk for motor, (vi hadde kontakt med Patria og Pauline over VHFen). Inne på havnen ble vi møtt av mange surfere som hadde god flaks med bølger og vind denne dagen. Spreke folk, må jeg si.

Leixoses utenfor Porto (3 kvarter med buss inn til Porto) ble det første stedet vi var i mer enn 3 dager. Her slo vi oss ned ei lita uke. Her fikk vi stifte bekjenskap med det portugisiske byråkratiet for første gang. Etter å ha vært på reise gjennom 3 land utenfor Norge uten å vise fram et eneste papir eller pass måtte vi nå levere full pakke! Skjema måtte fylles ut og skipperens pass ble kopiert. Det samme ble båtens identifikasjonspapirer og vi sendte en god tanke til Gudolv på skipskontrollen i Bodø som hadde tipset oss om dette og veiledet oss i papirskjemaveldet. Siden har vi blitt vant til dette, så nå har vi samlet alle pass og papirer i en fin dokumentmappe som vi drar fram straks vi får beskjed – og det får vi. Dette er meget alvorlige menn i uniform og pistol i beltet. Og om de ikke akkurat er muntre så er de korrekte – det skal de ha. En skipper må ikke komme med små lystige kommentarer underveis. Men fin badestrand hadde de her – like ved marinaen. Så her ble noen solbrente og noen brunere. Ingjerd kom på her med bla skolebøker til Gert og regninger til oss andre.

Så gikk ferden videre til Aveiro – et sted som etter ryktene skal ha en viss likhet med byen Venezia i Italia – og friske og freidige som vi er fortøyde vi ved en fiskebåt sent en kveld. De unge gikk for å finne en matbutikk og skipper og messingpike trodde de skulle slappe av på dekket med en pils, men plutselig svingte havnepolitiets bil opp og ut hoppet to MEGET alvorlige menn. Bredbent og sheriffaktig fikk vi vite at dette på ingen måte ikke gikk an. Vi fikk anvvist plass i ei bøye litt lenger ut i havna.” This is the only place” ...Vi fikk til nød lov å ligge i ro til vi hadde fått resten av mannskapet ombord. Disse ble nå alarmert pr.mobil med beskjed om å skynde seg. Det var ok å ligge i bøya, selv om vi strevde litt med å finne den og det ble lite pilsing og handling og vi dro videre tidlig neste dag uten å være i land.

Da ble dessto Figueira de Foz et veldig hyggelig bekjentskap. En sjarmerende by med lite turister men som har preg av å ha vært en turistby i tidligere tider (60- 70 -80tallet ) Her gikk vi på restaurant lørdag kveld for å feire Ingjerds fødselsdag – noe forsinket. Her lærte Trygve og vi andre å si takk på portugisisk. Oppgradering av språkkompetansen skyldes stort sett at Ingjerd har kommet. Noen av oss (egentlig bare Ada) forveksler dette ordet obrigada med bravida – (sannsynligvis pga en yrkesskade fra 2002-03)

Nabobåten her hadde norsk flagg og vi trodde dette var nordmenn på langtur, men Randi og Erik er fastboende og har bodd her i 5 år, flytta fra Bergen og Austevoll. Her fikk vi med oss mye lokalkunnskap og det ble omvisning i hverandres båter, De har en veldig fin båt som de har jobba mye med.

I Nazaré fikk vi se en kjent båt. Bonanza med eier Ole fra Stokkøya bodde i båt i Trondheim samme høst/vinter som Ada og Ingjerd bodde i Kanalen i båten. Så lå altså Bonanza her i en liten kystby i Portugal. Vi traff ikke Ole, han er i New York, men i neste by Peniche traff John Tore Oles kompis Bent, så hilsninger er nå forhåpentligvis brakt videre. Av Bent fikk vi også noen gode råd og utvekslinger om klippfisk, båtliv også videre.

Oppholdet I Lisboa ble avsluttet med en tur helt sør i byen for å bivåne et kjempesvært fyrverkeri - Det var virkelig stilig og hele begivenheten hadde preg av folkefest, Klokka ble 02.00 før vi var tilbake i båten. Trygve syns det var litt skummelt med alt som sa pang, men i dag morges ville han at vi skulle skyte opp flere raketter.

I stedet for raketter blir det lange etapper ute på sjøen noen dager framover. Det er langt mellom havnene her, så i morgen tar vi farvel med Lisboa og Ingjerd som drar tilbake til Oslo og Norge. Hun har funnet ut at hun egentlig er en landkrabbe av beste sort, og vi skal til Faro å møte Kari og Kolbjørn og litt senere Anne Berit.