Dublin - Camarinas [fjerde brev]

Det er søndag morgen i Camarinas og vi har vært her siden fredag kveld da vi kom inn etter 8 døgn på havet. I dag skal vi på stranden. Camarinas er en liten koselig landsby med lite turister men hvor alle kjenner alle. Alla barna og alle konene på markedet. Og så har de siesta fra 12- 15 og da er det veldig stille her. Da vi gikk tur støtte vi på et esel som dro plogen i potetplukkinga ,og like etterpå kunne vi gå inn på en moderne internettkafe. For oss er Camarinas et slags møte med det gode liv. Etter at vi kom inn til havn fredag slappet vi av med en whisky på dekk før Gert og Andreas dro på land og ble der til tidlig morgen , mens de gamle slokna i køya. Trygve var sovnet for lengst da. Det er veldig spansk her, tror vi. Koner med grått langt hår i hestehale og kledd i sorte kjoler. Barn som løper omkring og kjenner hverandre godt. Stier med bregnekledde steinmurer og smale steinbelagte gater. Det føles som vi går inne i en roman (sier Ada). Her er det mange små løshunder, noen av de kommer og bjeffer på deg. Vi ligger ved siden av en sardinfiskebåt og her får vi ligge i ro til mandag morgen. Spanske fiskere får ikke lov å fiske i helgene.

Vi reiste fra Dublin ei uke etter det vi hadde planlagt pga motortrøbbel. John Tore bodde i motoren i flere dager. Vi prøvde å bestille ei toppakning fra Norge hvor vi traff på en hjelpsom forhandler og som skulle sende delen med fly til Poolbeg Yachtclub hvor vi lå for kai. Dagen etter ringte han og beklaget at han ikke fikk sendt den pga økt beredskap på flyene. Han prøvde seks fly før han ga opp. Scotland Yard hadde avslørt de skremmende planene om å sprenge flere fly i lufta. Elementært, min gode Watson. Med heldigvis fikk vi etter iherdig leting tak i samme motordel, som ble sendt fra England.

Innimellom var vi selvfølgelig turister i byen, og vi deltok på en sangaften på Yatchcluben med karaoke og irske folkesanger. De lignet mye på andre fester vi har vært med på. Det spesielle derimot var at når festen var slutt reiste alle seg og sang den irske nasjonalsangen. Det er tradisjon etter slike fester mange steder, fikk vi høre. Vi kunne mange av de irske sangene. Dublin er en by med et bevisst forhold til estetikk. Trygve likte best skulpturene av harer. Det var utrolig mange av dem. Bloody hares som en taxisjåfør sa, så han var vel ikke så begeistret.

Endelig gikk ferden videre først til Wicklow og videre til Arklow. Fine seilingsdager og vi lærte etter hvert å ta hensyn til medstrømmen slik at vi fikk litt fart. Så kom vi til Kilmore, her var det stappfult med båter, men vi fikk ligge ved siden av en hyggelig fisker, og før vi hadde fått fortøyd hadde havnefuten kommet om bord og skulle ha 40 euro i havneleie for ”the piratship”, men han reduserte raskt ned til 25 ved ta av noe på lengden da vi lurte på om vi fikk vann og strøm fra marinaen som lå på andre siden av havna. Han var enig i at det ble litt vanskelig. Han slo jammen til og med den gamle saltvannsfuten i Brønnøysund i sin nidkjærhet (den nå for lengst pensjonerte). Kilmore var hobbitenes hjemby. En by med små hus med stråtak. Her fant vi også ei fin strand til Trygves glede. East Dunmore var også et idyllisk sted. Her lå vi en ekstra dag og vi planla å ta buss til Waterford- en by som opprinnelig ble grunnlagt av vikinger, Men før vi fant bussen, fikk vi haik med en båt som skulle gå opp elva til New Ross, så kunne vi ta buss til vikingbyen derfra, Det gjorde vi, og vi fikk en meget flott turopplevelse på elva med den fargerike båten Joanna Maria og en pratsom, og etter hvert forsto vi, en noe fuktig skipper. Han var en flink guide, og hadde vokst opp her, men da han skulle legge til kai i New Ross ble vi noe bekymret da han dunket hele båtsida inn i kaia. Men blid og fornøyd tok vi farvel og var turister, både her og i Waterford. Det eneste preget av vikinger vi så her var vikingeskipet på lekeplassen, og et modernistisk(?) glass/kunstverk, som skulle forsestille et vikingeskip. Byen var stor, flott og moderne.

De irske småbyene hadde et felles preg i at det var lite supermarkeder, men mange små spesialbutikker; slakteren, bakeren , frukthandler osv, ja et koselig hobbittland egentlig. Og så selvfølgelig fish&chips-boder (eller engelsk restaurant som Andreas kaller det). Vi kom til Kinsale som var vårt utgangspunkt for overfarten til Spania. Vi vasket klær, handlet mat, olje og andre nødvendige reservedeler til motoren. Så spiste vi vår siste fich&chips pakket in i gråpapiret og dro i vei kl. 17.00 torsdag kveld – sikker på at vi skulle heise seil i fin nordvestvind etter at vi hadde kommet oss ut på havet. Det var her vi fikk vår første overraskelse. Her blåste det frisk sønnavind og bølgene ligna på Statthavet på sitt verste. Vi skjønte fort at her ville ikke seil hjelpe og vi måtte satse på motoren. Og vi rullet og stampet oss gjennom natta. Vi delte inn vaktene i 3 timer med 2 på hver vakt. Andreas og Ada delte si fellesvakt inn i ei halvtime ved roret og ei halvtime pause. Ved rattet måtte vi konsentrere oss sterkt for å holde båten på rett kurs med øynene på kompasset hele tiden. Så merket vi at en oljekanne hadde veltet, og spilt olje ute på dekk. Siden det var mørkt, ble det oppdaget av Andreas som tråkket barfot oppi det, idet han skulle ut og sende røyksignaler. Den finast parfymen (altså lukta tå olje å sjø) blei dråpen, og fikk Andreas til å la middagen fra den dagen få fare. Ada henga seg fullstendig til apatien før hun gikk til rattet igjen. Gert og John Tore hadde det ikke lettere. Slik gikk natta og dagen etter: Det rullet såpass at vi ikke engang fikk kokt oss kaffe, men vi klarte å få i oss litt frukt. Trygve satt stort sett på fanget og syns det var fabelaktig moro med så mye karusell. Han er den mest sjøsterke vi har møtt på. Til oppmuntring fikk vi stadig besøk av flokker med delfiner.

Ut på dagen snudde vinden og vi kunne ha opp fokke, mesan og jager, og stoppe motoren. Vi rullet mye og seilte sakte gjennom natta. Dagen etter roet det seg såpass at vi ble i stand til rydde opp i kaoset og lage litt mat. Gjett om den kaffen smakte! Etter hvert ble det riktig fint og vi kunne oppholde oss på dekk og vi kunne ha alle seil oppe. Vaktene ble roligere og vi behøvde bare å være en i gangen, men John Tore sov i stresslessen disse nettene – klar til å rykke ut når nattevakta kalte til nye ”godnatthistorier”. Det ble noen av disse. Tredje natta trodde vi skulle gå greit, Vi hadde seilt fint hele ettermiddagen og besluttet å seile med 3 seil og vi tok ned storseil og toppseil. Og det var lurt viste det seg i ettertid. Skipperen la seg klokka 20.30, men ble vekt 23.30 Vinden og bølgehøyden hadde økt kraftig og vi fant det fornuftig å ta ned jageren. Dette lignet ikke på Statthavet. Vi krøp på alle fire omkring på dekk og dro inn og fortøyde seil til rekka. Det har sikkert vært et merkelig syn hvis noen hadde sett oss. Klokka fire på natta måtte fokka ned på grunn av at den var begynt å revne. Vi seilte ikke særlig langt den natta heller. Bordet i styrhuset brakk i 2 da messingpiken mistet balansen et øyeblikk, messingpiken glemmer aldri denne natta.(Bordet ble reparert dagen etter).

Resten av turen gikk veldig fint. Ada reparerte seil med tett kastesting, sole skinte, delfinene hoppet rundt og muntret oss opp, og alle ble glade og blide og vi hadde bakt potet til middag. Trygve sto i baugen og sang sanger fra kaptein Sabeltann og vi vet nå at det er best å bøye seg i støvet for den mektige Magakahn (og når den sangen synges, må vi andre kore: ”Bøy deg i støvet – bøy deg i støvet – for den me-kti-ige Ma-ga-kahn”). Ved et delfinbesøk jublet Trygve i ren glede, hoppet opp og ned og sa: ”mamman min sitter nok opp i himmelen og ser at jeg står her og ser på delfinene!”

En dag fikk vi kontakt via VHFèn med en gjeng i en robåt: Team Hesco (eller lignende). De hadde rodd fra New York og skulle til Failmore i England. De var på en ekskursjon. Vi lurte på hvordan de hadde hatt det i kulingen, men glemte å spørre. Det finnes mange Børge Ouslandere, skjønte vi. Både de og vi fikk etterpå en fersk værmelding fra en nederlandsk marinefartøy som var på vei til Wilhelmstone i Curaso (nederlandsk koloni) Det var ei hyggelig værmelding som også stemte. Vi fikk høytrykk og fin vind, og kunne nyte vakre soloppganger og solnedganger og fin og klar stjernehimmel. I det hele tatt så gikk det an å leve ute på havet igjen. Den siste dagen ble det blikkstille. Ikke akkurat førsteønske, men mye behageligere en kuling og monsterbølger. Så fikk vi mobilkontakt med land igjen, sendte meldinger til (kanskje bekymra) familie og venner og seilte inn i tåkehavet og til slutt inn til vakre idylliske Camarinas. (Her hadde du funnet sommerhuset ditt, Brynhild).

- John Tore, Ada, Gert, Andreas og Trygve