Ørland - Bergen [første brev]

Onsdag 12 juli ankom vi Bergen etter å ha gjennomført første etappe – absolutt ikke etter målsettinga som var rolig ferd; ikke stress- mye seiling. Den ble mer preget av at det var en ren transportetappe med motvind og bare motorbruk. Ikke et seil oppe med unntak over Stadt da vi brukte jager og mesan som beroligende middel (seil oppe fører til mindre rulling). Dagene på sjøen er lange. Vi kommer seint i havn nesten hver dag og Trygve spør ennå når han våkner om hvor vi er nå- vant som han er blitt til å våkne på et nytt sted hver morgen. I dag undret han seg hvorfor vi fortsatt var i Bergen. Vi burde jo hvert i Skottland nå? Han har så rett, men det er visstnok ikke uvanlig at det er mye stress i starten for langturseilere.

4. juli kl 21.00 kastet vi loss og forlot Ørlandet - 4 dager forsinket... Andreas, Frigg (11 år, gjest) og Magnus (13 år, gjest) fikk ansvar for innkjøp og gikk nesten amokk på Mega Brekstad. Vi sliter ennå med underskudd på matbudsjettet, men vi har hatt sjokoladepudding til dessert mange ganger. Over Nordsjøen blir det derfor bare stormsuppe og kaffe. Og litt rosiner til nattmat.

Gjestemannskapet Frigg og Magnus har nå reist hjem til henholdsvis Ørlandet og Mo i Rana. De er noen historiekunnskaper rikere i tillegg til at de har lært at livet kan arte seg forskjellig fra deres eget. Vi ser og opplever mye i havner også på det menneskelige planet, sterkest inntrykk gjorde nok en sliten tysker som vi lå side om side ved i Bergen og som var veldig sinna bare vi trippa over dekket hans for å komme til egen båt. I tillegg til han som vifta med ei 4 liter whiskeyflaske og tutet i hornet sitt som ”gir den fineste lyd i verden” . Jeg for min del likte motorlyden bedre (dunk – dunke dunk- god og gammeldags). Tilbake er grunstammen med John Tore som skipper, i tillegg til Andreas, Gert, Ada og Trygve. Ingjerd kommer på i begynnelsen av september. (hvorfor det – hvorfor ikke før?)

Vi har fått værmelding fra Helge på Fjellværøy som sier at vi får frisk sørvestlig bris hele uka så ”d e bære å peis i vei, folkens!”

- Ada